Forberede barn på lege- og tannlegebesøk: en rolig, praktisk guide

Det mest nyttige du kan gjøre før et lege- eller tannlegebesøk, er å beskrive hva som faktisk kommer til å skje, i konkrete sanseinntrykk, før dere er der. Barn takler noe ubehagelig de har fått vite om langt bedre enn noe hyggelig de ble overrasket av. Forberedelse slår beroligelse, og «det går fint» er ingen forberedelse.

Tre ting gjør mesteparten av jobben: ærlig, konkret informasjon på riktig avstand fra timen, litt øving hjemme, og noe barnet kan styre mens det sitter i stolen. Resten er detaljer.

Hvor lenge før man bør si det

Riktig varsel avhenger av alder og temperament, og begge ytterpunkter skaper problemer. For lite, og barnet føler seg overrumplet og stoler mindre på deg neste gang. For mye, og det bekymrer seg i fire dager.

• To til fire år: samme morgen, eller dagen før hvis det er noe større. Lang varslingstid forlenger bare gruingen.
• Fem til åtte år: én til tre dager, så det er tid til spørsmål, men ikke til en hel uke av dem.
• Ni og oppover: så snart dere bestiller. I den alderen er det verre å holdes uvitende enn selve timen.
• Engstelige eller autistiske barn: heller tidligere enn senere, med en synlig nedtelling, så dagen slutter å være en vag trussel og blir et fast punkt.

Ikke overrump dem på parkeringsplassen. Gevinsten på kort sikt koster deg de tre neste timene.

Fortell sannheten, i sanseinntrykk

Beskriv hva barnet kommer til å se, høre og kjenne, i den rekkefølgen, og i den rekkefølgen det skjer. «Du får sitte i en stol som legges bakover. Over deg er det en sterk lampe. Tannlegen teller tennene dine med et lite speil. Det kiler. Så drar vi hjem.» Det beroliger mer enn all verdens «det er ingenting å være redd for», fordi det fjerner det ukjente.

• Ikke si «det gjør ikke vondt» med mindre du vet det. Si «det kan kjennes som en rask klype, og så er det ferdig.»
• Unngå ord som planter bilder: «det blir ikke skummelt», «du trenger ikke være modig», «sprøyta er bitteliten». Barn hører substantivet, ikke nektelsen.
• Oppgi en varighet. «Omtrent én episode» eller «vi teller til tjue, så er det gjort» er langt bedre enn «bare et øyeblikk».
• Si hva som kommer etterpå. En kjent slutt hjelper: «så går vi til bilen og kjører hjem og spiser.»

Øv hjemme

Et kvarter med lek gjør mer enn en time med prat, særlig under sju år.

• Bytt på å være tannlege. Tell tenner med en skje eller et lite speil, lys med lommelykt, la barnet gjøre det på deg først.
• Øv på å legge seg bakover med lys over og åpen munn mens dere teller sakte til ti.
• Se i hverandres ører med lommelykt, lytt på brystkasser, trykk på mager.
• Les en billedbok om en helsesjekk, eller skriv en egen kort historie med bilder fra akkurat det kontoret hvis nettsiden har noen.

Det siste er en sosial historie, og det er et av de mest effektive verktøyene som finnes for et barn som trenger å vite nøyaktig hva som kommer.

Be kontoret om det dere trenger

Legekontorer er vant til dette, og de fleste hjelper hvis du spør på forhånd i stedet for i skranken.

• Bestill dagens første time eller den første etter lunsj: kortest venting, roligst rom.
• Be om en lengre time hvis barnet trenger en rolig start.
• Spør om dere kan vente ute eller i bilen og bli ringt eller tekstet.
• Be om et bli-kjent-besøk: fem minutter for å se rommet og stolen uten at noe skjer.
• Si på forhånd hva som hjelper: «han må få beskjed før noe tar på ham», «hun klarer det bedre på fanget mitt».
• For sprøyter: spør hvilken smertelindring som finnes og om den må settes på før dere kommer.

På dagen

Ta med litt utstyr: hørselvern eller hodetelefoner til boret og venterommet, et trygghetsobjekt, vann og noe å gjøre mens dere venter. Hold din egen kommentering kort. En forelder som stadig sjekker «går det bra? er du sikker?» forteller barnet at det er noe å være redd for.

Gi barnet én ting å styre. Et stoppsignal er det sterkeste: avtal med tannlegen eller sykepleieren at en løftet hånd betyr pause. Det er trygt, det blir faktisk respektert på de fleste kontorer, og det gjør en hjelpeløs situasjon håndterbar. Små valg hjelper også: hvilken arm, sitte eller ligge, hodetelefoner på eller av.

Sprøyter og blodprøver

Sprøyteskrekk er vanlig og svarer godt på noen få konkrete ting. Spør hvilken bedøvelseskrem som finnes og hvor lenge før den må på. La barnet sitte oppreist, på fanget ditt eller klemme deg bryst mot bryst, i stedet for å ligge og bli holdt; oppreist og holdt av en forelder er både roligere og lettere for den som tar prøven. Pust langsomt ut, eller blås på en vindmølle, i selve øyeblikket. Se bort hvis barnet vil det, og se på hvis det heller vil det. Etterpå: sett ord på hva som skjedde, saklig, i stedet for å lage drama av det.

Har barnet besvimt eller vært nær det ved blodprøve før, si det når dere bestiller. Å ligge og andre tiltak kan ordnes. Denne teksten er generell informasjon, ikke medisinske råd — kontoret er rett sted for alt som gjelder akkurat ditt barn.

Hvis det går galt

Noen ganger åpnes ikke munnen og armen kommer ikke fram. Å holde et barn fast for noe som ikke haster gir deg dagen og koster deg år, så be om å avbryte og bestille ny time. Delvis framgang teller: å sitte i stolen, åpne i to sekunder, la tannlegen se med speil. Fortell kontoret hva som skjedde og hva dere vil prøve annerledes, og bestill neste time mens dere fortsatt er der.

Barn som synes det er vanskeligere

Legekontorer er sansemiljøer: lysrør, et hvinende bor, lateks, mint, desinfeksjon, en fremmed inne i din personlige sone. For et barn med autisme eller sansesensitivitet kan venterommet være verre enn behandlingen. Be om kortest mulig venting, ta med hørselvernet, og forbered visuelt heller enn verbalt — det er nettopp det visuell støtte dekker.

Sliter barnet allerede med hender og redskaper nær ansiktet, overføres teknikkene fra hårklipp og tannpuss direkte: varsle før du tar på, beskriv mens du gjør det, og tell ned til slutten.

Etterpå

Hold oppsummeringen kort og saklig. «Du satt i stolen, og tannlegen telte tennene dine. Det var hele greia.» Ikke overros motet, det antyder at noe farlig skjedde, og ikke lov at neste gang blir ingenting. Skriv ned hva som virket mens du husker det: tid på dagen, ordene som hjalp, hvem som var i rommet. Neste gang starter dere ikke fra null.

I Routined kan du legge timen i kalenderen som en engangshendelse barnet ser på forhånd, med påminnelse, og bygge selve besøket som en kort rutine med bilde på hvert steg. Å vite når det er og i hvilken rekkefølge ting skjer, fjerner mye av den lavintense gruingen dagene før. Følger det medisin etter besøket, er en rolig medisinrutine den naturlige fortsettelsen.

En kort sjekkliste

• Fortell barnet på riktig avstand for alderen, aldri på parkeringsplassen.
• Beskriv hva det vil se, høre og kjenne, i rekkefølge.
• Øv hjemme i et kvarter.
• Be kontoret om første time, lengre time eller et bli-kjent-besøk.
• Avtal et stoppsignal og et par små valg.
• Pakk hørselvern, vann og noe å gjøre.
• Bestill neste time før dere går.

Les mer

• Tannpuss uten kamp — hverdagsversjonen av samme problem.
• Hårklipp uten nedsmelting — å sitte stille mens en fremmed jobber nær ansiktet.
• Når barnet nekter å ta medisin — det som kommer etter besøket.